Vi som har skutt litt leirduer har vel alle opptil flere ganger støtt på duer hvor vi umiddelbart tenker: "Den er det umulig å treffe". Det kan være duer som er på lenger hold enn vi er vant til (Fitasc, engelsk sporting, sportrap), det kan være duer med svært kort skytetid (leirduesti), eller simultandubleer hvor man må ta førstedua svært kjapt for å få til et kontrollert skudd på andredua, før denne enten treffer bakken eller forsvinner bak noen trær (compak, sportrap, leirduesti).
Når vi møter slike duer, er vår egen innstilling helt avgjørende for hvordan vi løser utfordringen. Vi kan enten resignere og skyte uten å vite hvordan vi skal løse det rent teknisk og uten å ha tro på at vi kan treffe, eller så holder vi hodet kaldt og stoler på den skyteerfaringen og kunnskapen man har opparbeidet seg gjennom årene. Og her er vi ved et helt avgjørende punkt når det gjelder å bli bedre som leirdueskytter: Skal man bli bedre, må man stadig utfordre seg selv til å mestre stadig mer krevende duer. Og da må man være modig nok til å bomme…og bomme…og bomme, uten å banne og kaste tomhylsene i bøtta, og uten å bry seg om hva alle andre rundt en kan tenke om ens "mangelfulle" skyting.
De aller fleste av Norges beste leirdueskyttere har reist utenlands opptil flere ganger for å få trene på duer man sjelden ser i Norge. Dette gjør de for å utfordre seg ytterligere, samt for å ha instruksjon med skyttere i verdensklasse. De er villige til å oppsøke duer og skytesituasjoner de ikke har vært i før, og gjennom dette blir de enda bedre til å håndtere det de måtte støte på av duebaner på stevner hjemme i Norge.
Det å skyte på krevende duer viser hvor godt man mestrer ulike skyteteknikker og vurdering av duer. Hvis man ser at det er en spesiell duebanen man sliter med, vet man at dette er noe man bør trene mer på. Og når man har knekt koden, tar man med seg den erfaringen til neste gang man møter en liknende due. Man har opprettet en ny mappe i hjernens databank. Dersom man gir seg selv muligheten til å knekke koden på stadig flere duebaner, vil databanken etter hvert bli mer og mer fullstendig. Dette fører til at man sjeldnere og sjeldnere støter på "umulige" duer, og man skyter med bedre og bedre selvtillit. Man kan koke det ned til at jo mer man tør å bomme på, jo bedre blir man. Og jo bedre instruksjon man får, jo fortere knekker man koden.
Her er det viktig å skyte inn (no pun intended) at det faktisk er mulig å sette duer på en slik måte at de blir så å si umulige. Men dyktige duesettere gjør aldri dette. De vet hvor grensen går, og de vet at jo mer krevende dua er, jo lengre skytetid bør skytteren ha. Dyktige duesettere vet også at dyktige skyttere tåler å bomme, og at skytterne vet at når man strekker strikken slik, så øker sjansene for at selv om man skyter akkurat der man skal, hender det at dua går gjennom svermen eller får et hagl eller to i seg uten å knuse. It’s all part of the game. Dette ble nylig demonstrert i NM Fitasc 2023, hvor duene både i Stokke og Brunlanes var praktfullt satt.
For å oppsummere: Enten man ønsker å bli en stadig bedre skytter eller jeger, er det lurt å utfordre seg selv gjennom å skyte på nye og krevende duer. Be gjerne banesjefen i foreningen din om å variere duebanene en gang iblant, slik at man får litt variasjon. Jo flere ulike duer man mestrer, jo morsommere blir det.
Så neste gang du møter en «umulig» due, vet du at denne egentlig kan gjøre deg til en enda bedre skytter og jeger. Du får da faktisk en gave. Utfordringen ligger i om du er villig til å gjøre det arbeidet som skal til for å pakke den opp.