Antallet aktive leirdueskyttere i en forening vil med nødvendighet svinge gjennom årene. I visse perioder er det mange skyttere og jegere som dyrker denne edle sporten, mens andre år igjen er det bare noen få ildsjeler som holder stand og jevnlig nyter duften av kruttrøyk. Denne svingningen påvirker naturligvis den lokale foreningens økonomi, og driften av banen blir mer sårbar i de periodene når færre er med på å dra lasset.
Det er derfor viktig, både for foreningen og skytemiljøet i sin helhet, at man greier å unngå for store svingninger, og heller legger opp til et målrettet, langsiktig arbeid for å sikre en jevn økning av antallet jegere og skyttere som dyrker skytegleden.
Rekruttering kan foregå på flere måter. Noe som har vist seg svært effektivt for mange foreninger, er å holde jegerprøvekurs. De ti siste årene har antallet jegere i Norge steget med nesten 9000 hvert år, så slike kurs er som regel svært populære. Den første kurskvelden brukes litt av tiden på å opplyse deltakerne om alle tilbudene foreningen har, både innen skyting, jakt, fiske, hytteleie, kurs og så videre. Dette er en sikker måte å øke medlemstallet på. I tillegg skal vi her se på to andre svært viktige faktorer – nemlig hvordan man tar imot dem som besøker banen for første gang, samt hva hver enkelt av oss leirdueskyttere kan gjøre ellers.
Når en jeger eller skytter kommer på banen for første gang, kan det være helt avgjørende hva slags mottakelse vedkommende får. Det skal ofte ikke så mye til før man sikrer klubben et nytt medlem og en ivrig skytter, som derved bidrar til foreningen og miljøet på flere måter. Foreningen bør ha en avtalt retningslinje om å ta hånd om førstegangsbesøkende på en organisert måte. Møter man vedkommende med et smil og tilbud om hjelp og veiledning, er mye gjort. Vi som har skutt en stund, tenker ikke på alle de aspektene en tur på skytebanen inneholder: våpenhåndtering, oppstilling på standplass, skudd i børsa, montering eller ikke, forskjellen på on report-dubleer, simultandubleer og raphael-dubleer, hvordan bruke duekort, hvordan skyte in-line osv. Helt ferske skyttere bør selvfølgelig bli opplært i sikkerhet, og så få en grunninnføring i henhold til om vedkommende vil prøve seg på Promatic-trap, trap, leirduesti, compak eller sportrap. Det er viktig at vedkommende får en viss mestringsfølelse ganske fort, så en grei leirduestipost med en enkel fragående/innkommende due kan gjøre susen i starten. Så kan man gradvis øke vanskelighetsnivået i henhold til skytterens ønsker og ferdigheter.
Hver forening bør ha et antall erfarne skyttere som kan trå til når ferske fjes dukker opp. Ikke alle vil ha veiledning utover det rent sikkerhetsmessige, men de aller fleste er svært takknemlige for å få noen enkle tips som gir dem en større sjanse til å lykkes. Vi vil derfor oppfordre alle foreninger som ønsker å øke medlemsantallet sitt til å sørge for at ferske skyttere blir tatt imot på en slik måte at de føler seg velkommen, og derved får lyst til å ta del i denne herlige sporten vi bedriver.
I tillegg til dette kan hver enkelt jeger og skytter med fordel være litt frempå i livet utenfor banen, og gjerne prøve å få med en person eller to til å prøve å skyte hvis de viser en viss interesse. De fleste føler seg tryggere på å prøve noe nytt dersom de kan gjøre det sammen med en de kjenner. Akkurat på dette punktet har lokalforeningene et stort ubrukt potensial. Enhver jeger og skytter har i sin omgangskrets minst et par personer som gjerne prøver leirdueskyting, bare vedkommende formidler hvor morsomt og allsidig dette er. Får man først smaken på leirdueskyting, samt opplever det fine miljøet i foreningene, har man noe å glede seg over i mange år fremover. Så vår oppfordring er herved klar: Gjør ditt for å spre skytegleden til så mange som mulig!
